JEG HAR KJØPT FOR MYE I ALLE ÅR. Mye mer enn jeg trenger. Med fast jobb og grei inntekt var jeg vant til et høyt forbruk. Trender kom og gikk, og jeg ble fristet. Nye ting. Tanken om en ny meg, ny stil, nytt hus. Det ga så mye glede, der og da.
MEN SÅ EN DAG BESTEMTE JEG MEG FOR Å SLUTTE I MIN FASTE JOBB. Det jeg satt igjen med var tid, og ting. Og ingen penger. Det førte automatisk til at jeg så meg rundt etter måter å tjene litt penger på. Jeg bestemte meg for å selge unna. Jeg opprettet en konto på Tise, og en på Finn. Jeg sorterte alle klær i det som skulle selges, gis bort eller kastes. Jeg beholdt kun de plaggene jeg liker å bruke og se på. Det gikk i en fei, og noen ganger solgte jeg unna uten å tenke særlig nøye igjennom. Jeg solgte til og med en grønn sofa, som jeg var overlykkelig over å eie for bare noen måneder siden.
Jeg satt igjen med et litt tommere hus og en litt større bankkonto. Jeg hadde tjent inn noen måneder uten fast lønn.
PENGENE GIKK UT IGJEN. Og det var ikke akkurat tilfredsstillende at pengene for en sofa hadde blitt til matvarer, husholdning og abonnementer. Jeg skjønte at det ikke var løsningen for et varig liv. Men jeg satt igjen med noen gode lærdommer.
Hva jeg lærte
HUSET BLE MER HARMONISK OG ROLIGERE av å eie kun de tingene vi elsker. Med en gang jeg ser noe som irriterer meg, fjerner jeg det.
MED FÆRRE TING HAR MAN IKKE LIKE MANGE VALG. Man bruker kortere tid på klesvask, på å kle på seg, på å finne klær til barna og på å rydde leker og andre ting. Det er noe utrolig tilfredsstillende å brette kun tøy man elsker, som er laget av god kvalitet og som man ønsker å gi videre til andre barn.
ROT BLIR IKKE LENGER ROT. Hvis barnas leker blir liggende på stuegulvet, ser jeg ikke lenger på det som rot. Tingene jeg har investert i er så fine at de gir meg glede av å ha dem rundt meg.
ROMMET MED SOFAEN HAR BLITT TIL ET FLEKSIBELT LEKEROM. Jeg gjorde om en madrass til en daybed og sydde et fint trekk til, som vi kan flytte rundt på. Den brukes i dag til lesing, avslapping, til å ligge foran peisen, som lekebåt og mye mer. Når jeg tenker tilbake på det, var det ingen som egentlig noen gang satt i den grønne sofaen. Og rommet ble ikke brukt.
MAN MÅ IKKE KVITTE SEG MED ALT MED EN GANG. Man kan legge ting på loftet for en periode og se om man savner det før det ryker ut. Dette gjelder spesielt ting til barna (som har en helt utrolig hukommelse).
Hvordan velge riktig
DET ER FAKTISK IKKE SÅ VELDIG LENGE SIDEN jeg ble observant på kvalitet og materialer, og på hva som er bra og hva som er dårlig. Men de siste årene har det vokst noe i meg, og nå sitter det i ryggraden i alt jeg gjør. Jeg bruker aldri klær laget av polyester, med unntak av noe treningstøy. Jeg ser at de klærne og tingene jeg er mest glad i, og som holder lengst, er de jeg har lagt mest penger i. Ikke fordi jeg investerer i dyre merkeklær, men fordi jeg investerer i kvalitet og materialer. Da jeg solgte brukte klær, lærte jeg på den harde måten at klær fra kjedebutikkene nesten ikke hadde noen verdi, og at ingen ville ha dem, uansett hvor fine de var. Det samme ser jeg når jeg pakker ut barnas arveklær fra loftet til neste barn. Det er bare de best laget plaggene som er verdt å beholde. Jeg ser i etterkant at det har vist seg at det lønner seg å betale litt mer for noe som varer. Og det betyr også færre klær som ender som avfall.
ALLE DISSE ERFARINGENE ER DET SOM HAR FØRT TIL VARIG. Jeg kommer fra e-handel og markedsføring, og det var derfor et naturlig utgangspunkt å jobbe videre med salg. Men med mitt voksende engasjement for temaet har jeg ikke noe ønske om å selge mest mulig til flest mulig. Vi trenger alle ting, det er ikke poenget. Jeg vil heller hjelpe andre til å ta gode, veloverveide valg. Som et resultat startet jeg Varig Studio, der jeg hjelper små bedrifter med å vise frem gode ting, og Varig Objekter, der jeg selger det jeg selv står inne for og elsker.
Det er ikke alltid jeg tar de riktige valgene selv, og det er vanskelig å stå imot barn som ønsker seg en Squishmallow, fordi alle andre har en. Men jeg prøver så godt jeg kan, og jeg bruker litt lenger tid på å ta avgjørelser enn tidligere.
Hver gang en ny ting skal inn i huset, prøver jeg å stille meg selv de samme spørsmålene:
- Hvor lenge varer det?
- Ville jeg fått noe for det hvis jeg solgte det i morgen?
- Vil noen ha glede av å arve det?
- Passer det inn hos oss?
Svarer jeg nei på ett av dem, prøver jeg å la være.